Detektivserie av ekte detektiver

- Av Endre Lund Eriksen

Sammen med Gisle Normann Melhus har jeg skrevet «Dyrenes Detektivbyrå«. Ikke mange vet at vi begge har vært detektiver. I alle fall på en måte.

Gisle og jeg møttes til en prat om vår fortid som detektiver.

Endre: Gisle, du og jeg, vi har vært detektiver, stemmer ikke det?

Gisle: Ja, vi var jo begge med i Mikke Mus Detektivklubb da vi var barn! Men vi må forklare hva det var.

Endre: Ja, det var en detektivklubb med utspring i Mikke Mus-bladet, som alltid hadde tegneserier om Mikkes bragder som detektiv. Og så kunne leserne melde seg inn i Mikkes egne detektivklubb.

Gisle: Og få medlemsbevis. Og vi fikk fingeravtrykkpulver og forstørrelsesglass, som vi kunne bruke når vi etterforsket saker.

Endre: Og veldig fine brevark som vi kunne skrive rapporter på. 

Gisle: Kompisene og jeg startet mange detektivklubber, men det ble liksom med oppstarten. En gang hadde vi rigget det perfekte lokalet i uthuset til kameraten min – og hadde til og med utviklet et eget kodespråk. Men så var det dette med å plutselig støte borti noe mistenkelig, sånn som Mikke Mus alltid gjorde i bladet. Det skjedde jo aldri med! Vi ble så desperate etter å få brukt detektiv-evnene våre at vi til og med satte fra oss en ulåst sykkel med vilje en hel ettermiddag. Men ikke en gang det ga oss noe å etterforske, selv om sykler ble stjålet hele tiden der jeg vokste opp.

Oppklarte 100 % av sakene

Endre:  Sammen med en kamerat startet jeg Svarte Ørns Detektivklubb. Vi hadde kontor på et kott hjemme hos han. Der satt vi klar med skrivemaskina for å skrive utførlige rapporter om mistenkelige saker.

Gisle: Men ble det noen saker da? Eller har du samme trasige detektiv-statistikk som meg? Antall saker: O. Antall oppklarte saker: 0.

Endre: Ikke for å skryte, men statistikken min er faktisk 100% bedre enn det. Også på Hunstad utenfor Bodø var det skuffende lite kriminalitet. Men likevel kan jeg skilte med litt bedre statistikk: Antall saker: 1. Antall oppklarte saker: 1.

Gisle: Wow, dere hadde en helt ekte sak, som dere faktisk oppklarte?

Endre: Ja, kameraten min, Ero, hadde et elektronisk spill, jeg tror det var Donkey Kong. En dag forsvant spillet fra rommet, og endelig hadde vi en sak å etterforske!

Gisle: Og da var det fram med fingeravtrykkpulveret fra Mikke Mus Detektivklubb?

Endre: Nei, det var så mange som hadde vært inne hos Ero, så vi skjønte vi kom til å finne alt for mange fingeravtrykk. Men vi lagde en liste over alle som hadde vært inne hos han, og satte den mest mistenkelige øverst. Og jo mer vi tenkte på det, jo sterkere ble mistanken. Han hadde bare vært inne hos kameraten min bare én gang, og det var like etterpå at Ero oppdaget at spillet var borte.

Ekte detektiver

Gisle: Så da arresterte dere han?

Endre: Vi torde ikke engang snakke med han! Gutten var to år eldre enn oss, og det gikk rykter om at han ofte banket folk som var mindre enn seg. 

Gisle: Så dere ble kanskje fristet til å henlegge saken?

Endre: Vi grublet veldig på hvordan vi skulle konfrontere han, uten å risikere juling. Til slutt fant vi en løsning. Vi skrev et anonymt brev, på skrivemaskin: «Vi vet det er du som har tatt spillet. Vennligst levér det tilbake, ellers forteller vi det til mora di.» Forsiktig listet vi oss fram til postkassa hans, heiv det oppi, og sprang for livet.

Gisle: Jøss! 

Endre: Dagen etter, da vi kom fra skolen, hang det en pose på døra – med spillet oppi! 

Gisle: Og saken var oppklart! 

Endre: Jepp.  Men det ble med den ene saken. Vi rakk imidlertid å feire 1-årsjubileum før detektivklubben ble lagt ned på grunn av for få saker.

Gisle: Men vi kan i alle fall si at du har detektiverfaring, fra en ekte sak. Sånn som Jørn Lier Horst.

Endre: Tror du vi kan bruke det i markedsføringen?

Gisle: Helt klart! «Ny detektivserie skrevet av ekte detektiver.» Vi har jo detektivbevis, til og med, fra Mikke Mus Detektivklubb.


Tilbake til forrige side