Live-skriving med Mari: Del 4

- Av Mari Moen Holsve

Vi har kommet til del 4 av live-skrivinga! (Lurer du på hva live-skriving er for noe? Les her!)
Nå gjelder det – nå skal vi skrive slutten! Hvordan vil du at det skal det gå med Adam og Lea? I videoen over forklarer jeg mer om hvordan det har vært å skrive en historie sammen med dere. Jeg gruer meg allerede til det er slutt!

Er du klar for del 4? Les og kom med forslag til hva du vil at skal skje til slutt:
(Og husk at dette kan bli skummelt for de minste! Jeg anbefaler at du er fjerdeklassing eller eldre for å lese.)


SVØMMEHALLEN – fjerde del


«Det …» Adam kjente halsen stramme seg. «Det er noen i dusjen.»

Lea og Caspian grep hverandre i hånda.

Skrittene stoppet opp, så begynte de igjen. Så stoppet de nok en gang.

Lea rynket brynene. «Vent,» sa hun. «Kommer det ikke fra … svømmehallen?»

Adam lyttet, men det var stille. Huden prikket seg på armene, han var fortsatt våt og kald. Hvor i alle dager var klærne hans, og tingene hans?

Da kom det en lyd igjen. Denne gangen var det fra dusjen.

«Jeg få tak i mobilen min og ringe etter hjelp,» hvisket Lea.

«Okei,» sa Caspian og holdt hardt tak i hånda hennes. «Vi går sammen.»

Adam ville overhodet ikke det. For å komme seg til jentegarderoben måtte de både forbi dusjene og ut i svømmehallen. Samtidig visste han at Caspian hadde rett: Nå gjaldt det å holde sammen.

De gikk skjelvende, nølende, tilbake mot døra som førte til svømmehallen. Adam hadde lyst til å knipe igjen øynene da de passerte dusjen, men da de kom nærme nok, tok han seg selv i å gjøre det motsatte.

Nysgjerrigheten ble sterkere enn frykten, og han lente seg rundt hjørnet for å se.

Det sto en gutt i den våte dusjen.

Adam skvatt bakover. Gutten var omtrent på hans egen alder. Han var fullt påkledd og sto midt i restene av vanndamp og røyk. Det var noe kjent med ham. Brått forsto Adam hvorfor, og han kjente frysninger nedover hele ryggraden.

Gutten var veldig lik en av guttene på de gamle svart-hvitt-bildene i hallen.

Adam holdt på å skrike. Gutten plukket opp den våte olabuksa og stirret på den. Så fikk han plutselig øye på Adam og ble vid i blikket.

«Lea!» ropte Adam. «Caspian!»

Han hørte at de kom like bak ham, men i det samme flimret lyset igjen, og det ble helt mørkt i garderoben. Adam kjente noe som strøk mot armen og han skrek.

«Det er meg!» sa Lea.

Lyset flimret og kom på igjen. Dusjen var tom.

«Hva!» utbrøt Adam. «Hvor … Hvor er han?»

«Hvor er hvem?» spurte Caspian.

«Han … gutten!»

«Hvilken gutt?» sa Lea. «Kom igjen, vi må til jentegarderoben! Jeg vil ikke være her et sekund mer enn jeg må.»

Caspian og Lea dro med seg Adam vekk fra dusjene og mot svømmehallen. Adam klarte knapt å gå, han var så distrahert av hva han hadde sett – han våget ikke tenke på hva det kanskje kunne være.

Så stormet de ut i svømmehallen, og Adam fikk noe helt annet å tenke på.

Det sto et menneske ved bassenget.

Det var en kvinne med langt, sølvhvitt hår. Hun sto med ryggen til og var kledd i lyseblå kjole. Hun sto barbeint på de våte flisene.

«Se!» ropte Caspian. «I vannet!»

Adam stirret. I bassenget lå klærne hans og fløt. Det var andre klær der også; han kjente igjen hettegenseren til Caspian, og buksa og ytterjakka til Lea.

Og der, helt nede på bunnen av bassenget, lå mobilen hans.

Kvinnen med det sølvgrå håret hadde hørt Caspian rope. Nå snudde hun seg, sakte, med subbende, slepende føtter.

Ansiktet var rynkete og hun var sint i blikket. Adam kjente igjen de øynene, han hadde sett dem før – på flere av de gamle bildene i svømmehallen.

«Det er Adriana Axelsen,» hvisket han.

«Hva gjør dere her?» sa Adriana høyt. «Dette er mitt territorium! Ingen andre lag får svømme her!»

«Vi – vi er ikke på noe lag,» sa Lea, «vi ville bare bruke bassenget!»

«Ingen bruker bassenget,» sa Adriana.

Lysene flimret og det kom et høyt dunk. Adam så mot taket. Enda et dunk.

«Det er for mye snø der oppe,» sa Caspian. «Jeg tror vi må ut!»

«Jasså, så dere vil ut?» sa Adriana. «Så synd at jeg har låst døra, da. Og at nøklene …» Hun pekte mot bassenget igjen. «… er der.»

Adam så dit hun pekte. Helt ytterst på dypet, nærme sluket, lå Leas nøkkelknippe.

Det kom flere høye smell fra taket. Adam ante ikke hva de skulle gjøre; kunne Adriana finne på å skade dem? Var det mulig at taket holdt på å falle sammen? I så fall – ville de rekke å hente nøklene og komme seg ut?

I det samme kom det nye lyder fra guttegarderoben …


(Fristen for å sende inn forslag til del 4 har gått ut. Du kan fortsatt registrere at du har lest del 4 her på Norli Junior.)

Har du ikke lest fra begynnelsen? Klikk her!
Les avslutningen på fortellingen her!


Tilbake til forrige side