Live-skriving med Mari: Del 2

- Av Mari Moen Holsve

Velkommen til live-skriving! (Lurer du på hva live-skriving er for noe? Les her!) 

Her er del 2 av skrekkhistorien vår. Har du ikke lest del 1 ennå, så bør du gjøre det først. (Og husk at dette kan bli skummelt for de minste! Jeg anbefaler at du er fjerdeklassing eller eldre for å lese.)

Les videre i historien og kom med forslag til hva som skal skje:

SVØMMEHALLEN – andre del


Det var svart som mørkeste natta i svømmehallen. Adam kunne ikke engang se sine egne hender da han holdt dem opp foran ansiktet.

Uten å tenke seg om løp han tilbake til garderoben. Han famlet med hendene mot treveggen i svømmehallen. Der! Han fant dørhåndtaket og rev døra opp.

Det var fortsatt lys i guttegarderoben.

Adam skyndet seg inn. Døra gled nesten helt igjen bak ham. Han var på vei med raske skritt bort til skapet der han hadde lagt tingene sine.

Så bråstoppet han.

Hadde det ikke ligget en olabukse på benken der i sta?

Lyset i garderoben flimret og Adam skvatt. Han stirret mot taket idet lampene i garderoben også sluknet.

Adam åpnet munnen for å rope på Lea og Caspian.

Da flimret lyset på nytt og skrudde seg på igjen. Adam så seg rundt; han var fortsatt alene i garderoben, og det var ikke noe annet her enn støv og gamle skap. Han snudde seg mot døra til svømmehallen.

Gjennom den smale dørsprekken kunne han se at lyset var på igjen der ute også.

«Adam!» hørte han Lea rope. «Hvor er du hen?»

Hun var lett og blid i stemmen. Nølende gikk Adam ut i svømmehallen igjen.

Caspian satt fortsatt på stupebrettet. Lea svømte med lange tak gjennom bassenget. Hun smilte og stoppet opp på grunna for å vinke til ham. «Hva skjedde med deg?»

«Men …» Adam så rart på henne. «Lyset gikk jo.»

Det kom en gryntelyd fra Caspian, uten at han tok blikket vekk fra mobilen. «Dette er en gammel bygning. Hva forventa du? Strømmen kommer og går her.» Han så opp på Adam. «Ble du redd, eller?»

«Nei,» sa Adam.

Lea svømte bort til ham. Hun lente armene på kanten av bassenget og så opp. «Vil du ikke bade likevel? Vi kan godt gå hjem.»

«N… Nei,» sa Adam og satte seg kjapt ned på kanten av bassenget. «Jeg visste bare ikke at lyset ville skru seg av og på sånn.»

Han slapp seg nedi vannet og tok noen svømmetak. Vannet var varmt. Adam svømte tvers over bassenget, bort til stupebrettet. Han sprutet vann på føttene til Caspian.

«Hey!» brølte Caspian. «Kutt ut.»

Alt føltes plutselig okei. Uroen Adam hadde kjent for bare noen sekunder siden, var brått teit og overdreven. Han svømte på ryggen tilbake til Lea, dukket hodet under vann og spratt opp igjen bak henne.

«Førstemann fram og tilbake til stupebrettet tre ganger?» sa Lea.

«Yes,» gliste Adam.

Det flimret i taklysene igjen. Adam prøvde å ignorere det og stilte seg opp på linje med Lea i den ene enden av bassenget.

«Jeg er dommer,» ropte Caspian fra stupebrettet. «Klare? Gå!»

Adam kastet seg av gårde. Lea svømte raskt ved siden av ham, og etter første runde lå de helt likt. Adam trakk pusten dypt. Han nådde enden av bassenget og snudde seg for å svømme runde to.

Da lød det et høyt dunk i hallen.

«Hva var det?» spurte Adam, men Lea bare raste videre i vannet. Adam svømte etter og klarte å ta henne igjen ved stupebrettet. Bare én runde igjen.

Det kom nok et dunk.

«Seriøst?» sa Adam og stoppet opp. «Hører dere ikke det?»

Lea var noen meter foran han. Hun stanset og svømte tilbake. «Hva da?»

«Jeg hører en rar lyd,» sa Adam.

Caspian så opp mot taket. «Det er masse våt snø der oppe,» sa han. «Jeg tror det får det til å smelle i trebjelkene.»

I noen sekunder lyttet de taust, alle tre. Adam så seg rundt i svømmehallen, men det kom ikke noen flere dunk. Alt han hørte var svak uling fra vintervinden utenfor, og et pling fra mobilen til Caspian.

«Er det dama di som melder deg, eller?» spurte Lea.

«Hold kjeft,» sa Caspian og forsvant ned i mobilen igjen.

Adam så på Lea. «Hvor lenge er det siden det var noen her sist?» spurte han.

«Hvordan det?» sa Lea.

«Jeg bare …» Han nølte. «Jeg så en bukse i garderoben da vi kom. Og så var den plutselig borte.»

«Sikker på at det ikke var din egen bukse du så?» lo Lea. «Sorry. Men seriøst, det kan ikke ha vært en bukse der. De fra svømmelaget glemmer igjen ting iblant, men den nye vaktmesteren kaster alt han finner. Han er skikkelig kjip.»

Lea svømte av gårde igjen. Adam ble værende ved stupebrettet. Han holdt seg til kanten på bassenget og så tilbake mot garderoben. Han hadde sett en olabukse på benken. Han var helt sikker. Hadde Caspian tatt den? Eller hadde Lea sneket seg inn i guttegarderoben?

«Adam!» ropte Lea fra den andre enden av bassenget. «Hva driver du med?»

Det flimret i taklysene. Vinden ulte sterkere utenfor og Adam så opp mot taket. Hvor mye snø lå det der, egentlig?

«Adam,» kom det fra Lea igjen. «Er du sikker på at du er okei?»

«Ja da, jeg bare …» begynte Adam, men han fullførte ikke. Blikket hans hadde tilfeldigvis falt på veggen med alle bildene av svømmelagene. På det ene bildet hadde det hengt en medalje. Nå var den vekk.

«Lea,» sa Adam, men nok en gang fikk han ikke sagt det han skulle si.

For det kom en lyd igjen. Men denne gangen var det ikke noe høyt dunk. Adam stirret mot døra til guttegarderoben.

Noen hadde skrudd på dusjen der inne.


(Fristen for å komme med forslag til del 2 har gått ut. Du kan fortsatt registrere at du har lest del 2 her på Norli Junior.)

Har du ikke lest del 1? Klikk her!
Les del 3 av historien her!


Tilbake til forrige side