Live-skriving med Mari: Del 1

- Av Mari Moen Holsve

Velkommen til live-skriving! (Lurer du på hva live-skriving er for noe? Les her!)

Her er del 1 av skrekkhistorien som jeg skal skrive sammen med dere. Les starten på historien og kom med forslag til hva som skal skje videre:


SVØMMEHALLEN – første del


 «Herregud,» sa Adam. «Er det INGEN TING å finne på her, eller?»

Han lå flatt på gulvet, midt i stua. Lea satt i sofaen med mobilen.

«Hallo?» sa Adam høyt mot taket. «Er jeg blitt usynlig?»

Han snudde hodet og stirret på Lea. Han gjorde øynene så digre som mulig. Til slutt så hun på ham, og han må ha sett idiotisk ut, for hun begynte å le.

Lea var kusina til Adam, og like gammel som ham. De likte å henge sammen, men de traff hverandre så sjelden. Lea og Adam bodde langt fra hverandre og fikk bare besøkt hverandre i feriene. Før hadde de alltid vært hos Adam.

Nå var de for første hos Lea, i det som Adam mistenkte at måtte være verdens minste bygd noensinne. Det var fredag kveld, og han skulle være her helt til søndag. Allerede holdt han på å kjede seg i hjel.

«Okei,» sa Adam og holdt en hånd i været for å telle alt det ikke gikk an å gjøre hos Lea. «Kino? Nei. Game? Nei, for du har for gammel PC. Fotball? Nei.»

«Dere kan dra i svømmehallen,» sa Caspian, Leas storebror. Han sto på kjøkkenet med hånda nedi potetgullposen.

«Svømmehallen?» Lea satte seg opp og slang mobilen i sofaen. «Yes!»

«Nei, vent.» sa Adam og satte seg opp, han også.

Han hadde sett hele denne idiotiske bygda på veien fra toget, og han hadde lagt merke til svømmehallen, for det var den største bygninga der. Alt annet var slitne, små bolighus. «Det sto lapp på døra,» sa Adam. «Svømmehallen er stengt.»

«Ja,» sa Lea og spratt opp av sofaen, «men pappa var vaktmester der før – og vi har fortsatt nøkkel!»

*

Det var mørkt ute, og kaldt. Det var sent i påskeferien, men snøen falt tett.

Lea og Adam lyste med mobilene, for de fleste av gatelyktene i bygda, funket ikke. Moren til Lea hadde gitt dem lov til å gå ut, så lenge Caspian ble med. Han subbet tregt bak dem, godt pakket inn i boblejakka.

«Vi burde fortalt mammaen din at det er svømmehallen vi skal til,» sa Adam.

«Fleiper du, eller?» kom det fra Caspian. «Hun ville klikka. Hun vil ikke at vi skal bruke pappas nøkler. Hun har sagt mange ganger at hun er glad for at den hallen stengte for lenge sida.»

«Så …» Adam så på Lea. «Kanskje vi burde høre på henne?»

«Nei da,» sa Lea, idet de nådde den stengte svømmehallen. «Hun sier det bare fordi hun ikke vil at vi skal gå hit alene. Men jeg har vært her mange ganger. Det går bra. Kom igjen!»

Hun fant fram nøklene fra bagen og låste opp inngangsdøra til hallen. Adam så seg rundt, men dette stedet var så lite og øde at det ikke var noen andre i gatene. Ingen så dem gå inn.

Inne i bygningen var det helt mørkt, men Lea lyste med mobilen.

«Kom,» sa hun og dro med seg Adam. Det var to porter der som man sikkert skulle betale for å gå gjennom, men Lea og Caspian klatret rett over, så da gjorde Adam det samme. De småløp inn en korridor, så stoppet Lea ved en dør og pekte mobillyset på den.

«Her er guttegarderoben,» sa hun. «Der kan du slå på lyset. Det er ikke vinduer der, så ingen ute kommer til å se det. Vi sees i vannet!»

Hun løp videre til jentegarderoben. Caspian forsvant inn i guttegarderoben, og nølende fulgte Adam etter. Caspian hadde allerede slått på lyset og begynte å skifte til badetøy, så Adam skyndte seg å gjøre det samme.

Det luktet rart i garderoben. Liksom fuktig og tørt på en gang. Det lå dessuten en olabukse på en av benkene, og det syntes Adam var rart – hadde de ikke sagt at svømmehallen hadde vært stengt lenge?

Caspian gikk gjennom døra til svømmehallen. Adam fikk fort på seg badebuksa, for han ville ikke være der alene. Han hang alle tingene sine i et skap. Han fikk ikke låst, men det gjorde vel ikke noe. Så småløp han til døra og smatt ut etter Caspian.

«Kom uti!» ropte Lea. «Vannet er varmt!»

Svømmehallen var passe stor, og det var høyt under taket. Lea var allerede uti vannet. Caspian satt på stupebrettet og dinglet med beina, men det så ikke ut som om han hadde behov for å bade. Han skrollet på mobilen.

Det var ikke vinduer her heller, så Lea hadde skrudd på taklyset. De blinket.

«Er ikke vannet … skittent?» spurte Adam.

«Nei, de renser det fortsatt,» sa Lea. «Svømmelag bruker hallen iblant.»

Hun pekte på veggen ved siden av garderobedørene. Der så Adam flere bilder av grupper med barn i ulike aldre. Adam gikk nærmere – noen av bildene var ganske nye, mens andre var så gamle at de var i svart-hvitt.

«Det er alle svømmelagene,» sa Caspian. Han reiste seg fra stupebrettet og kom bort til Adam.

«Ser du hun her?» Han pekte på en kvinne som var på flere av svart-hvitt-bildene. «Det er Adriana Axelsen, svømmetreneren. Hun er over 70 år nå, så hun trener ikke lenger, men hun var visst helt gæren … Kjempestreng. Hun skremte alle. Det gikk rykter om at hvis barna på laget hennes ikke vant …»

«Hva skjedde da?» sa Adam og så på ham. Caspian smilte og svarte ikke.

Over det siste svart-hvitt-bildet hang det en medalje.

«Hva er dette?» spurte Adam.

«Den siste medaljen laget til Adriana vant,» sa Caspian. «Men de ville ikke gi den til henne. Hun ble rasende og nektet å trene et eneste lag til etter det. Hun sa at alle kom til å angre …Vi ser henne iblant i bygda. Hun er skikkelig skummel!»

«Caspian!» ropte Lea fra bassenget. «Ikke skrem ham! Adam, ikke hør på den teite broren min, det er bare rykter. Kommer dere uti, eller?»

Adam måtte tvinge blikket vekk fra kvinnen på bildene. Det var noe i det skarpe blikket hennes – som om hun så rett på ham.

Caspian forsvant tilbake til stupebrettet. Igjen ble han sittende med mobilen i stedet for å hoppe uti. Kanskje han ikke likte å bade?

Adam var litt usikker selv – han syntes plutselig svømmehallen var ekkel. Veggene var av gammelt trepanel, og det luktet litt rart her også. Dessuten syntes han at det knirket fra det høye taket – kanskje var det mye snø oppå der. Kunne det rase sammen? Bygningen var gammel.

Adam ristet på hodet, oppgitt over seg selv. Lea og Caspian hadde jo foreslått dette, og de ville ikke gjort det om det ikke var trygt å bade her.

Adam tok noen skritt vekk fra veggen med bildene. Han lurte på om han skulle klatre nedi bassenget, eller like gjerne gjøre et kjempehopp.

I det samme flimret taklysene kraftig, og det ble helt mørkt i hallen.


(Fristen for å komme med forslag til del 1 har gått ut. Du kan fortsatt registrere at du har lest del 1 her på Norli Junior.)

Les del 2 av historien her!


Tilbake til forrige side